Programmer for å lage egne dybdekart har en ting til felles nær sagt uansett produsent:

Man må legge inn en begrensning i kartet som definerer hvilket område av verden du skal kartlegge. Innenfor denne begrensningen, kan man så legge inn flere grenser (eng; boundaries) av forskjellige sorter. Et eksempel på slike grenser er overgangen mellom vann og land (strandlinjen), en slik grense gjør at kartet blir mer lettlest og ikke minst blir det mulig å beregne dybder tett opptil land uten at du nødvendigvis må ha dratt båten over enhver fjærestein i området... Disse grensene kalles omriss, siden de nettopp tegnes av et kart omtrent som når barn legger tynt papir over et bilde for å tegne etter bildet under.

Om grenser/ omriss

Vanligvis er det altså ting/objekter uten vann i/ under som man lager omriss av. Et slikt omriss kan tegnes som en sti (track) eller et sammenhengende omriss (polygon). Sistnevnte er å anbefale, det eneste unntaket er der man skal tegne strandsonen, uten at man tegner hele sjøen. (Feks hvis man skal kartlegge en del av en større sjø, eller hvis man skal lage kart for saltvann. Her kan det å tegne et komplett omriss bli både tidkrevende og unødvendig.) Men også der man ikke skal tegne en komplett strandsone er det en fordel å tegne et polygon, man legger bare de sidene av polygonet som man ikke tegner fult ut en bra bit ut fra land, da vil kartprogrammet anse alt UTENFOR polygonet som land, uten at det betyr noe rent praktisk, men det gjør det lettere å få korrekte dybdekonturer i det ferdige dybdekartet.

Disse omrissene fungerer som grenser (boundaries) i det ferdige kartet. De får en dybdeverdi på 0 meter i kartprogrammet, og fungerer som en sonarlogg, bare at "dybden" er fast. Et eksempel på hva dette betyr rent praktisk:

La oss si at du har en haug med sonarfiler, men ikke et omriss. I kartprogrammet vil det lages et dybdekart, hvor programmet beregner dybden mellom hvert av dine spor/ sonarlogger, akkurat som vanlig. Men kartet vil få problemer i strandsonen, siden programmet ikke vet hvor det skal "begynne" og hvor det skal "avslutte" disse beregningene. Du får med andre ord et dybdekart, men det vil rett og slett bli begrenset av de sporene/ sonarloggene som er i kartets ytterkant, i steden for at det begrenses av strandlinjen. Bildet under viser dette. Her har vi en hel del sonarfiler, men vi har ikke lagt inn noe omriss enda. Kartprogrammet bruker da sonarloggene i kartets ytterkant som grenser, og som du ser ligger det egentlig en øy øverst i bildet som jeg har kjørt rundt/ langsmed. Legg merke til hvordan dybdelinjene og -fargen ser ut opp mot øya i kartets overkant.

Hvis du derimot har den samme haugen med sonarfiler, OG et omriss av strandlinjen, vil kartet både bli mer lettforståelig, og mer korrekt. Du har sannsynligvis et spor/ sonarlogg hvor du har kjørt ganske nære land, og programmet kan nå beregne dybde mellom dette sporet, og strandlinjen. Hvis vi sier at du har kjørt 50 meter fra land, og at dybden der var fem meter, vil kartprogrammet beregne at dybden øker med en meter per 10 meter i luftlinje fra strandlinjen på 0 meter og ut til sporet ditt på 5 meter. Ganske enkel matematikk, men det er faktisk slik kartprogrammer "tenker". På bildet under er det lagt inn et omriss av øya, og kartprogrammet beregner da dybden mellom den sonarloggen som er nærmest land, og omrisset. Sammenlikner du dette bildet med bildet over, vil du se at kartet blir mindre "kantete" inn mot øya, og at man får dybdelinjer (konturer) helt inn til fjæresteinene.

Det samme prinsippet vil gjelde rundt øyer, holmer og skjær som langs med fastland. Kartprogrammet beregner dybden fra ditt omriss, og bort til nærmeste spor. Da skjønner vi også hvorfor det ikke er lurt å tegne omriss rundt flytebrygger og andre flytende objekter, der er nemlig ikke dybden 0 meter og kartprogrammet vil derfor beregne feil. Som nevnt over KAN man lage omriss av slike objekter, men dette skal KUN brukes i avanserte rasterkart, så det kan vi snakke mer om en annen gang. :)

Siden du nå er fast bestemt på å starte å tegne, kan vi ta en kikk på hvilke verktøy man bruker. Selv om blyant, linjal og papir var kartmakerens beste venn i flere århundrer, og ble perfeksjonert av Gerhard Mercator, finnes det selvfølgelig elektroniske hjelpemidler for oss. Felles for disse er at de inneholder et bakgrunnskart, og at vi kan tegne over dette bakgrunnskartet og lagre tegningen i et format vi kan bruke i kartprogrammet vårt. Prosedyren er altså å tegne ett eller flere omriss, lagre eller eksportere, og så importere i kartprogrammet. Eksempler på slike programmer er:

Her i Norge er det Statens Kartverk (Kartverket) som godkjenner alle kartverktøy for offentlig bruk, og det er også de som står bak flere av kartapplikasjonene på Internett. Godkjennelse fra Kartverket er ikke bare en forutsetning for kommersiell bruk, det er også et kvalitetsstempel for oss brukere. Adaptive II er Kartverkets egen applikasjon, Google Earth (GE) eies og drives av Google (neppe noen bombe). Google Earth er definitivt den applikasjonen som er enklest i bruk av disse, så det er den vi skal se på først. Ulempen med GE er at kvaliteten på bakgrunnskartet er basert utelukkende på satellittbilder, og disse kan ha litt ymse kvalitet.

Skrevet av

Erik Grimsøen Dybdekart.no, Team Colibri